Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel

fordioverlevelseikkeernokTittel: Fordi overlevelse ikke er nok (Org.tittel: Station Eleven).
Forfatter: Emily St. John Mandel
Oversetter: Kirsti Vogt
Forlag: Font
Utgitt: 2016
Format: Innbundet
Språk: Bokmål
Antall sider: 378 s.
Kilde: Kjøpt selv.

Om boken:
«Fordi overlevelse ikke er nok» er en postapokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om den tvingende nødvendigheten av mellommenneskelige forhold, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verden slik vi kjenner den.

Den berømte skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt mens han står på scenen og spiller Kong Lear. Senere samme kveld begynner sivilisasjonen å bryte sammen i kjølvannet av en influensapandemi. Sykehusene oversvømmes av døende pasienter, og livet går i oppløsning.

Tjue år senere turnerer Kirsten Raymonde sammen med truppen Den omreisende symfoni til små bosetninger av overlevende. På vogna deres står en replikk fra Star Trek: «Fordi overlevelse ikke er nok». Skuespillerne og musikerne risikerer alt i kunstens og menneskelighetens navn. Men så kommer de til St. Deborah by the Water, der de treffer på en voldelig profet som truer alle som vil flykte. På kryss og tvers av tid og sted, skildrer romanen livet før og etter pandemien. Gradvis avdekkes skjebnens krumspring, som forbinder dem alle.

MIN MENING OM BOKEN:

Det var ved en tilfeldighet jeg kom over denne boken og nesten med én gang kom den «DEN må jeg lese»følelsen sterkt frem.  Ettersom den var ganske ny fikk jeg dessverre ikke tak i den på biblioteket, så jeg svidde av noen par hundre kroner for å kjøpe den. For å si det sånn; jeg angret ikke at  jeg kjøpte den! Det er lenge siden en bok har «hjemsøkt» meg etter siste side er vendt om.  En bok jeg absolutt kommer til å lese om igjen!

«Det var ikke så hektisk på 23.Street – litt tidlig for lunsjrushet – men han ble stadig stående bak iPhone-zombier, folk som var halvparten så gamle som ham og vandret rundt i drømme med blikket klistret til skjermen». s.184

Boken er delt opp i ni ulike deler som igjen på en sømløs måte viser tiden før/etter pandemien brøt løs.  Dette gjennom ulike tilbakeblikk fra enkelte av karakterne i boken. Hovedsakelig følger vi Kirsten og hennes hvileløse vandring sammen den omreisende symfonien,  der de reiser bl.a. gjennom Nord-Amerika, og holder teater og symfonioppsetninger med det lille de har. Men vi som lesere lar oss ikke lure av det tilsynelatende «normale» tilværelsen symfonien lever.

Dette er en ny verden de lever i og når jeg leste boken så jeg for meg «The Walking Dead» landskap og miljø, minus alle de «levende døde».  Hele verden har opphørt, og det finnes ikke noe landegrenser, ikke noe politi, ikke noen som styrer landet , ikke noe elektrisitet, lite med mat og andre ting som vi i nåtiden anser som dagligdagse.  Det er en helt annerledes hverdag hvor lovløse bander og gale profeter farer gjennom landsbyer , hvor tid og dato ikke lenger har den samme betydning som før(etter verden gikk under pga pandemien begynte tidsregningen på 0.) .

Jeg følte at forfatteren greide å «male» et troverdig bilde av omgivelsene  karakterene levde (både før og etter pandemiens utbrudd), og jeg ble helt oppslukt i den  «nye» verden forfatteren presenterer.  Foruten bra miljø og gode karakterskildringer, hadde forfatteren utrolig bra språk, og jeg som leser «fløt» gjennom boken.  En annen ting jeg likte kjempegodt med boken er hvordan forfatteren på finurlig vis flettet de ulike karakterenes skjebne sammen.  Noen ganger jeg måtte ta meg litt pauser og utbryte litt  med  «Aha….» for meg selv eller som jeg har tendens å gjøre hvis noe spennende eller opprørende skjer , si «Holy macaroni». Ikke spør hvorfor jeg sier det. hehe . For å si det sånn greide forfatteren å overraske meg til tider.

«Arthur hadde vansker med å puste. Han hørte skimrende harpemusikk, og så var barna der, jentene som hadde vært døtrene hans i begynnelsen, hallusinasjoner av seg selv, små spøkelser. To av dem skulle dø av influensa tirsdag neste uke, en om morgenen og en sent på ettermiddagen. Den tredje, Kirsten, flagret inn bak en søyle». s.372

Nå har jeg ikke lest så alt for mange postapolyptiske bøker hvor verden har gått under, men jeg kan si at denne boken skiller seg ut. Både på måten boken blir presentert for leseren.  Boken er ikke fylt til randen med halsebrekkene flukt fra skumle folk eller at samfunnet er klassedelt. Det er ikke overdreven bruk av vold og eller noe trekant dramaer .  Med denne boken føler jeg at forfatteren tilføyer litt «friskt blod» inn til sjangeren.  Det er noe spesielt og unikt med den som jeg ikke helt ennå har fått satt fingeren på. Jeg vet det hørtes ganske ymse ut det, men det er noe jeg ikke helt får uttrykt skriftlig. Romanen handler ikke kun bare om å overleve, men om å bevare det menneskelige ved verden. Enten det skjer gjennom å reise gjennom landet og holde teaterforestillinger eller lage et museum på en nedlagt flyplass, slik at senere generasjoner som blir født etter år 1, får se hvordan den «gamle verden» er.   Så for de som ikke liker så godt «verden-har-gått-under» bøker er dette en som de lett kan sluke og starte ferden i en postapolyptiske bokuniverset.

Skal ikke «bade» boken i rosenrødt lys heller, og hvis jeg skal pirke borte noe som jeg ikke helt likte med boken, var at jeg følte at forfatteren ikke «ga nok liv» til de andre karakterene i symfonien. At de ble litt ensidige og jeg følte jeg ikke helt fikk grep på de. Noen ganger måtte jeg tenke meg litt om hvem Kirsten snakket om enkelte av karakterene het bare sjettegitaristen, tubaisten eller førstefiolinisten osv.).  Ser du bortfra det kan jeg trygt anbefale boken videre! Dette er en bok som tar tak i deg ved første side og slipper ikke tak før siste side er vendt om (vet det er klisjéaktig sagt, men det er sant!).   Jeg kan trygt si at dette er (foreløpig)  den beste boken jeg har lest i 2016 hittil!:)

Har du lest boken?  Skriv gjerne din mening under!

 

 

Reklamer

Bokomtale: Høsten av Jan Henrik Nielsen



Tittel: Høsten
Forfatter: Jan Henrik Nielsen
Forlag:Cappelen Damm 
Format: Innbundet 
Språk: Norsk (bokmål)  
Utgitt: 2011 
Antall sider: 264
Kilde: Lånt på biblioteket 


Om boken:
Søstrene Nanna og Fride har i flere år levd i en bunker med faren, etter at en mystisk sykdom har rammet det meste av livet på jorden. En dag angripes faren av sykdommen, og jentene må forlate bunkeren og dra til byen de bodde i før, i håp om å finne medisin.Høsten er først og fremst en bok om livet og kjærligheten, tross det dystre bakgrunnsteppet. En sterk og varm fortelling om mot og håp.Nominert til Uprisen 2011.

Min mening om boken:
Etter å lest mange fine og gode bokomtaler om denne dystopiske ungdomsromanen bestemte jeg meg for  å låne den på det lokale biblioteket.  Jeg ble raskt revet med inn historien som kretser rundt en liten familie på tre som har isolert seg fra omverden i en bunker under jorden etter at en mystisk og dødelig sykdom rammer verden.
«Nanna og Fride skal til å klatre ned da pappa stanser. Han står midt i stua ,synker ned på huk og hysjer på dem ved å holde en finger foran munnen,så snur han seg sakte rundt og kikker over kanten på vinduene. Fride og Nanna legger seg ned på gulvet og venter. Pappa beveger seg på knærne langs vinduskarmen og speider. Så blir han sittende stille.»|s.38

Det tok ikke lange tiden før jeg ble ferdig med den,og selvom boka er av den lettleste sorten sitter den fremdeles igjen hos meg. Jeg likte godt den post-apokalyptiske settingen som forfatteren kaster oss inn i ,og denne boka er ulik de bøkene jeg har lest hittil innenfor den dystopiske sjangeren Denne her er ment på den yngre garde ,men den slår likevel fra seg hos de unge voksne for å si det på den måten.  
«Så venter hun. Og gradvis trer lydene frem. Vinden som blåser gjennom persiennene i et knust vindu. Lyden av vann som sildrer fra kloakkummen under dem. Og etter en stund føles det som om hun kjenner lyden av stedet. Den trygge stillheten. At hun ville fange opp alle lyder som ikke skal være der. Nanna lar blikket gli over rekkene med like vinduer,men alle ser tomme ut»|s.180
Hovedkarakterene Nanna og Fride er troverdige selvom faren i historien kan virke ved første øyekast endimensjonel hvis dere forstår hva jeg mener. Forfatteren bruker også mye tid på «male» det dystre bakgrunnsteppet som vi følger våre hovedkarakterer gjennom, og selvom grunnen til hvorfor sykdommen/katastrofen har kommet holdes skjult gjør det ikke noe på helhetsbilde på selve boka.Vi ser somsagt denne dystre omverden gjennom to barns øyne og det er kanskje derfor forfatteren har valgt å holde dialogene enkle og lette.  
«Noe mørkt stormer mot dem.Skikkelsen er helt sort og ansiktet er dekket av en gassmaske med blanke øyne som får det til å likne på et insekt. Nanna kjenner fingrene til Fride bore seg inn i hånden.  Skikkelsen stanser brått og ser seg rundt når Nanna og Fride bare blir stående. Det er virkelig en skygge,tenker Nanna. En av dem som lever i mørket»|s.183

Kort fortalt så likte jeg godt denne boka og jeg slukte somsagt den fort. Høsten er en bok som er lettlest,men likevel setter igjen spor hos leseren. Jeg satt flere ganger å tenket på hva jeg selv ville gjort hvis jeg var i samme situasjon som Nanna og Fride.
Passer både for de som er yngre vel som godt voksne.

Har noen andre lest boka? 

Bokomtale: 1984

Tittel: 1984
Forfatter: George Orwell
Oversatt av: Trygve Width
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: Den utgaven jeg har er fra 1983
Format: Hardcover
Antall sider: 297
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Lånt på  biblioteket 

Om bokens handling:
 Kåret til en av de 100 viktigste bøkene gjennom tidene.Få av etterkrigstidens bøker har øvd større innflytelse enn George Orwells 1984, som utkom i 1949. Det er en djerv framtidsfabel som sikter inn på å avsløre totalitære systemer, og er slik sett en forsvarstale for individets rett ? og dermed minst like aktuell i dag, selv om det magiske årstallet for lengst er passert. 
Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en framtidsvisjon av London, hvor Store Bror alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Hovedpersonen Winston Smith befinner seg i stor fare. Hans hukommelse fungerer fortsatt, stikk i strid med styresmaktenes retningslinjer. Deres mål er å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser, over fortid og framtid. Og i dette prosjektet er det viktig for Sannhetsministeriet å utarbeide «nytale», et språk som skal gjøre det umulig å tenke avvikende tanker.George Orwell (1903-1950) het egentlig Eric Blair. Hans mest kjente bok ved siden av 1984 er Animal Farm (på norsk: Kamerat Napoleon) fra 1945. Orwell var en svært visjonær og politisk orientert forfatter, og er blant annet opphavsmannen bak uttrykket «Den kalde krigen».

Min mening om boka:
Etter å lest om denne boka hos Julies Bokbabbel ble jeg nysjerrig og bestemte meg for å ta fatt på denne  dystopiske romanen. Eller som det står på wikipedia»fremtidsroman».  
For oss som leser den nå er den kanskje ikke noe særlig fremtidsroman,men da den ble utgitt i 1949 var den kanskje mer gjeldende. Tittelen, 1984 har sin forklaring i at boken ble skrevet i 1948 og Orwell valgte å snu om på årstallet.

 I boka følger vi hovedpersonen «Winston Smith» som bor i London i 1984. London er på det tidspunktet et ganske dystert og mørkt sted hvor du blir overvåket av «Storebror». Partiet(Ingsoc) styrer Osceania med jernhånd og samfunnet er lagdelt hvor somsagt «Storebror» er på toppen av pyramiden. Samfunnet vi blir presentert for gjennom Smith sine øyne er et uten noe særlig følelsesliv og alt blir kontrollert til hva du tenker,spiser og jobber med .

Totaliært system  er kanskje det ordet som er dekkende for den typen samfunn vi blir møtt av.  I det samfunnet blir alle overvåket  av tankepoliti og alle som er medlem av det «ytre parti» blir hjemme overvåket gjennom en fjernsynsskjerm som fanger opp alt og som du som person må oppføre seg eksemplarisk ovenfor.

«Forstår ikke du at hele fortiden fra og med i går faktisk var avskaffet?Hvis den lever videre noen sted,er det i noen få solide ting med ingen ord på,som den glassbiten der»|s.154

Etterhvert i boka  går hovedpersonen gjennom en slags forandring og han begynner å tenke fritt  og sette spørsmål med Partiets propaganda (noe som Partiet eller Stor bror ikke vil ha noe av). Med dette setter George Orwell i gang en prosess som vi som lesere følger videre i tre deler.

«Hvis en ikke allerede kjente den,kunne man på denne bakgrunnen slutte seg til den almene struktur av Oceanias samfunn. Toppen på pyramiden er Store Bror.Store Bror er ufeilbarlig og allmektig. Hver eneste seier,hver bedrift,hver medgang,hver vitenskapelige oppfinnelse,all viten,all visdom,all lykke,all dyd,blir oppfattet som direkte resultater av hans førerskap og inspirasjon. Ingen har noensinne sett Storebror»|s.203

Den utgaven jeg hadde var fylt med fine illustrasjoner av Alan Mckenzie-Robinson og det hjalp til å skape en viss illusjon av det dystre  samfunnet hovedpersonen Smith befinner seg i.


Kort fortalt så hadde jeg en litt motstridende følelse om boka etter siste siden var vendt om.Jeg både likte boka ,men så var det også deler av den jeg ikke likte som jeg igjen  brukte ganske lang tid på å komme meg gjennom.
I den første delen av boka får vi som lesere for første gang møte hovedpersonen som tar oss med på «reisen» gjennom det samfunnet han lever i. Det er den første delen jeg slet litt med,men etter første delen var lest ferdig ble det mer og mer spennende(hvis man kan si det sånn).

Selvom det gikk treigt til tider så likte jeg boka,men det var noe jeg ikke helt kunne sette fingeren på som gjorde min leseropplevelse litt annerledes enn jeg trodde den skulle være. Jeg ble ikke helt slukt inn i historien og måtte lest et stykke før jeg følte at historien tok seg opp og lesingen gikk bedre.

På en annen side så forstår jeg godt hvorfor mange liker George Orwells forfatterskap og selvsagt denne boka. Det var jo på sin tid en annerledes bok og måten han skrev boka på kunne sees på som et angrep på datidens britiske arbeiderparti. Men som han sier i et brev til  Francis A. Henson og The New York Times Book Review i 1949:

«Min nyutkomne roman 1984 er IKKE ment som et angrep på sosialisme eller det britiske arbeiderpartiet (som jeg er tilhenger av) men fremvisning av de perversjoner… som allerede har blitt virkelighet i kommunisme og fascisme. … Scenariet som boken er lagt til er Storbritannia for å understreke at de engelskespråklige raser fra naturens side ikke er bedre enn andre og at totalitarisme, hvis den ikke bekjempes, kan triumfere overalt.»|Collected Essays(kilde)

Kanskje en litt forvirrende bokomtale,men somsagt så vil jeg gjerne anbefale denne selvom den ikke tok meg med storm . Det er jo en grunn til at den er kåret til én av de 100 beste bøkene gjennom tidene.

Noen som har lest boka?