Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel

fordioverlevelseikkeernokTittel: Fordi overlevelse ikke er nok (Org.tittel: Station Eleven).
Forfatter: Emily St. John Mandel
Oversetter: Kirsti Vogt
Forlag: Font
Utgitt: 2016
Format: Innbundet
Språk: Bokmål
Antall sider: 378 s.
Kilde: Kjøpt selv.

Om boken:
«Fordi overlevelse ikke er nok» er en postapokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om den tvingende nødvendigheten av mellommenneskelige forhold, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verden slik vi kjenner den.

Den berømte skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt mens han står på scenen og spiller Kong Lear. Senere samme kveld begynner sivilisasjonen å bryte sammen i kjølvannet av en influensapandemi. Sykehusene oversvømmes av døende pasienter, og livet går i oppløsning.

Tjue år senere turnerer Kirsten Raymonde sammen med truppen Den omreisende symfoni til små bosetninger av overlevende. På vogna deres står en replikk fra Star Trek: «Fordi overlevelse ikke er nok». Skuespillerne og musikerne risikerer alt i kunstens og menneskelighetens navn. Men så kommer de til St. Deborah by the Water, der de treffer på en voldelig profet som truer alle som vil flykte. På kryss og tvers av tid og sted, skildrer romanen livet før og etter pandemien. Gradvis avdekkes skjebnens krumspring, som forbinder dem alle.

MIN MENING OM BOKEN:

Det var ved en tilfeldighet jeg kom over denne boken og nesten med én gang kom den «DEN må jeg lese»følelsen sterkt frem.  Ettersom den var ganske ny fikk jeg dessverre ikke tak i den på biblioteket, så jeg svidde av noen par hundre kroner for å kjøpe den. For å si det sånn; jeg angret ikke at  jeg kjøpte den! Det er lenge siden en bok har «hjemsøkt» meg etter siste side er vendt om.  En bok jeg absolutt kommer til å lese om igjen!

«Det var ikke så hektisk på 23.Street – litt tidlig for lunsjrushet – men han ble stadig stående bak iPhone-zombier, folk som var halvparten så gamle som ham og vandret rundt i drømme med blikket klistret til skjermen». s.184

Boken er delt opp i ni ulike deler som igjen på en sømløs måte viser tiden før/etter pandemien brøt løs.  Dette gjennom ulike tilbakeblikk fra enkelte av karakterne i boken. Hovedsakelig følger vi Kirsten og hennes hvileløse vandring sammen den omreisende symfonien,  der de reiser bl.a. gjennom Nord-Amerika, og holder teater og symfonioppsetninger med det lille de har. Men vi som lesere lar oss ikke lure av det tilsynelatende «normale» tilværelsen symfonien lever.

Dette er en ny verden de lever i og når jeg leste boken så jeg for meg «The Walking Dead» landskap og miljø, minus alle de «levende døde».  Hele verden har opphørt, og det finnes ikke noe landegrenser, ikke noe politi, ikke noen som styrer landet , ikke noe elektrisitet, lite med mat og andre ting som vi i nåtiden anser som dagligdagse.  Det er en helt annerledes hverdag hvor lovløse bander og gale profeter farer gjennom landsbyer , hvor tid og dato ikke lenger har den samme betydning som før(etter verden gikk under pga pandemien begynte tidsregningen på 0.) .

Jeg følte at forfatteren greide å «male» et troverdig bilde av omgivelsene  karakterene levde (både før og etter pandemiens utbrudd), og jeg ble helt oppslukt i den  «nye» verden forfatteren presenterer.  Foruten bra miljø og gode karakterskildringer, hadde forfatteren utrolig bra språk, og jeg som leser «fløt» gjennom boken.  En annen ting jeg likte kjempegodt med boken er hvordan forfatteren på finurlig vis flettet de ulike karakterenes skjebne sammen.  Noen ganger jeg måtte ta meg litt pauser og utbryte litt  med  «Aha….» for meg selv eller som jeg har tendens å gjøre hvis noe spennende eller opprørende skjer , si «Holy macaroni». Ikke spør hvorfor jeg sier det. hehe . For å si det sånn greide forfatteren å overraske meg til tider.

«Arthur hadde vansker med å puste. Han hørte skimrende harpemusikk, og så var barna der, jentene som hadde vært døtrene hans i begynnelsen, hallusinasjoner av seg selv, små spøkelser. To av dem skulle dø av influensa tirsdag neste uke, en om morgenen og en sent på ettermiddagen. Den tredje, Kirsten, flagret inn bak en søyle». s.372

Nå har jeg ikke lest så alt for mange postapolyptiske bøker hvor verden har gått under, men jeg kan si at denne boken skiller seg ut. Både på måten boken blir presentert for leseren.  Boken er ikke fylt til randen med halsebrekkene flukt fra skumle folk eller at samfunnet er klassedelt. Det er ikke overdreven bruk av vold og eller noe trekant dramaer .  Med denne boken føler jeg at forfatteren tilføyer litt «friskt blod» inn til sjangeren.  Det er noe spesielt og unikt med den som jeg ikke helt ennå har fått satt fingeren på. Jeg vet det hørtes ganske ymse ut det, men det er noe jeg ikke helt får uttrykt skriftlig. Romanen handler ikke kun bare om å overleve, men om å bevare det menneskelige ved verden. Enten det skjer gjennom å reise gjennom landet og holde teaterforestillinger eller lage et museum på en nedlagt flyplass, slik at senere generasjoner som blir født etter år 1, får se hvordan den «gamle verden» er.   Så for de som ikke liker så godt «verden-har-gått-under» bøker er dette en som de lett kan sluke og starte ferden i en postapolyptiske bokuniverset.

Skal ikke «bade» boken i rosenrødt lys heller, og hvis jeg skal pirke borte noe som jeg ikke helt likte med boken, var at jeg følte at forfatteren ikke «ga nok liv» til de andre karakterene i symfonien. At de ble litt ensidige og jeg følte jeg ikke helt fikk grep på de. Noen ganger måtte jeg tenke meg litt om hvem Kirsten snakket om enkelte av karakterene het bare sjettegitaristen, tubaisten eller førstefiolinisten osv.).  Ser du bortfra det kan jeg trygt anbefale boken videre! Dette er en bok som tar tak i deg ved første side og slipper ikke tak før siste side er vendt om (vet det er klisjéaktig sagt, men det er sant!).   Jeg kan trygt si at dette er (foreløpig)  den beste boken jeg har lest i 2016 hittil!:)

Har du lest boken?  Skriv gjerne din mening under!

 

 

Advertisements

Alltid Alice av Lisa Genova

alltidaliceTittel: Alltid Alice (org.tittel: Still Alice)
Forfatter: Lisa Genova
Oversetter: Bodil Engen
Utgitt: 2009
Forlag: Pax
Innbinding: Innbundet
Språk: Bokmål
Sider: 281
Kilde: Lånt på biblioteket

Om boken:

Alice er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker, lykkelig gift og har tre vellykkede barn. Men hun har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Dette er en roman om hvordan det er å leve med Alzheimer – om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i.

MIN MENING OM BOKEN:

Tidligere i år hadde jeg og søsteren min tenkt å gå på kino og se filmen «Still Alice» med Julianne Moore i hovedrollen. Julianne Moore vant en Oscar for den rollen.  Kort fortalt det ble ikke noe av, men jeg fikk lyst å lese boken filmen er basert på.  I går ble jeg ferdig med boken,og den sitter igjen fremdeles.  Selv om boken er fiksjon er det noe med det faktum at dette er en sykdom som rammer mange, og det er a. 3 % av alle personer over 65 år har Alzheimer. 12–15 % av alle personer over 80 år er rammet i større eller mindre grad. Under er det en filmtrailer som viser essensen av boken.

Boken handler om den 50 år gamle Alice Howland som er en vellykket professor på det prestisjetunge universitetet Harvard.  Hun er lykkelig gift og har tre barn som på hver sin måte er vellykket på sitt område.  Iløpet av 2003 blir hun diagnosert med tidlig forløp av Alzheimer. Vi følger veien fra hun blir diagnosert til sykdommens inngripen på hennes dagligliv blir så ille at hun ikke fungerer.

alltid%2Balice%2Boscar_600x373

«Allerede den gang, over et år tidligere, var det nevroner i hodet henes, ikke langt fra ørene, som ble kvalt og drept, for stille til at hun kunne høre dem. Enkelte vil hevde at det hele skjedde så snikende at nevronene igangsatte et forløp som ville føre til deres egen tilintetgjørelse. Om det nå var molekylært drap eller cellulært selvmord, var de ute i stand til å varsle henne om hva som foregikk før de døde»

Bokens 281 sider har et kontrollert tempo der vi nesten i «dagbokformat» følger Alice fra hun blir diagnosert med tidlig Alzheimer til hun i 2005 har blitt betraktelig rammet av sykdommen.  Gjennom Alice sine øyne følger vi henne der hun prøver å holde fast ved det som er virkelig i det sykdommen sakte og sikkert visker bort den personen hun er for omverden og de hun er glad i.   Vi som lesere blir dratt inn i historien til Alice på en enkel,men mesterlig måte.  Ettersom sykdommen utvikler kan vi som «flue på veggen» se Alice slite med å huske ting og glemme ting som blir sagt nesten like fort som de blir nevnt. Jeg merket selv når jeg leste boken at jeg ble engasjert, og satt nesten å snakket med «Alice» og sa «det har jo du nettopp gjort» eller «de sa jo nettopp det».   Personskildringene i boken er kanskje ikke blitt like godt lagt vekt på og enkelte karakterene blir litt ensformig. Men de enkle og økonomiske skildringene glir en måte inn historiens forløp, og fortellerspråket samt miljøskildringene veier opp for det.

«Hun satt på gulvet foran det høye speilet på soverommet sitt og gransket selvbildet sitt. Piken i speilet hadde innsunkne, mørke skygger under øynene. Huden virket løs og flekkete over det hele, og det rynket seg i øyekrokene og over pannen. De tykke øyenbrynene burde nappes. Det krøllete håret var for det meste svart, men også synlig grått her og der. Piken i speilet var stygg og så gammel ut. » s. 267

Det synes at forfatteren har lagt mye vekt på å få riktig informasjon og gjort grundig research i forkant av boken, og hun maler et skremmende bilde av sykdommen om både rammer vedkommende som får diagnosen, men også familien.  Jeg kan bare forstille meg hvor vondt og sårt det er å se personen du elsker forsvinne rett foran øynene dine, og føle deg hjelpesløs. Medisinene som finnes kan foreløpig bare bremse ned sykdomsforløpet (hvis jeg ikke har misforstått det helt).  Jeg tror denne boken (selv om det er fiksjon) kan være til hjelp for de som lurer på hvordan det er å leve med Alzheimer.

«Jeg tror at selv om det kanskje kommer en dag da du ikke vet hvem jeg er, så vet du likevel at jeg er glad i deg»

Kort fortalt er «Alltid Alice» en gripende, sterk og jordnær roman som drar deg rett inn historien med en gang og holder på deg resten av boken.  Boken er velskrevent og vil gi deg en leseopplevelse du sent glemmer. Dette er en av romanene som slår fra seg litt og som får deg til å glemme omverden der du følger med på «Alice» sin reise inn i glemselen.  Anbefales på det sterkeste!

Brevene fra øya av Jessica Brockmole

BrevnFaOy_tbokfsid_6642Tittel: Brevene fra øya
Forfatter: Jessica Brockmole
Oversetter: Gøril Eldøen
Original tittel: Letters from SkyeForlag: Bazar
Utgitt: 2014
Format: Pocket
Språk: Norsk (bm)
Kilde: Leseeksemplar

Les utdrag fra boken her!

OM BOKEN

-fra vaskeseddelen:

Mars 1912: Den tjuefire år gamle dikteren Elspeth Dunn har aldri sett noe av verden, bare den skotske øya Skye, hvor hun bor. Overraskelsen er stor da hun får et brev fra den amerikanske studenten David Graham, som har lest diktene hennes og elsket dem. De to begynner en brevveksling som utvikler seg til et dypt vennskap. Men så bryter første verdenskrig ut, og da David melder seg som frivillig i Europa, kan Elspeth bare håpe at han overlever, og at hun en gang får treffe ham.

Juni 1940: Andre verdenskrig bryter ut, og Elspeths datter Margarets kjæreste skal ut og kjempe. Elspeth advarer datteren mot å holde på kjærligheten i krigstider, uten at Margaret forstår hvorfor. Men da moren forsvinner og kun etterlater seg et gammelt brev, begynner Margaret å nøste opp den gamle, rystende kjærlighetshistorien.

Brevene fra øya er en vakker historie som fengsler fra første til siste side. Skjebnene som flettes sammen, vil bli hos deg lenge etter at du har lagt fra deg boka.

 MIN MENING

Da denne boken falt ned i postkassen min like før jul ante jeg ikke hvilken leseopplevelse som lot vente på seg. Når siste side var vendt om ville jeg så gjerne lese mer. De som har lest og elsket boken «84 charing cross road » av Helene Hanff vil øyeblikkelig trykke denne her til sitt bryst.

Denne «brevromanen» tar oss med på en reise tilbake til tid hvor to verdenskriger på hvert sitt tidspunkt i historien truer med å rive stykker kjærlighetens lenker.

I 1912 følger vi den skjøre starten på en romanse mellom en ung amerikansk student og en irsk forfatter.  Brevutvekslingene som starter uskyldig vokser til noe mer en de noen sinne kunne forvente seg. Skilt av et hav og senere en verdenskrig, truer nå deres nyvunne kjærlighet.

I 1940 er andre verdens krig i oppstart og vi følger her en annen kjærlighet historie som flettes inn med den forrige kjærlighetshistorien. Datteren til Elspeth prøver å nøste opp i sin mors fortid da hun forsvinner plutselig.

Boken veksler mellom ulike tidsepoker og hovedpersoner, som henholdsvis er Elspeth og datteren Margaret. Dette kan virke i første øyenkast ganske knotete og forvirrende til tider,men dette har forfatteren klart å «nøste» opp på en fin måte og sørger for at den «røde tråden » holder seg ved like gjennom hele boken. Jeg velger å kalle denne boken som en brevroman ettersom forholdene og layouten er lagt opp til å være en slags form for brevutveksling. Historien veksler som sagt mellom de ulike hovedpersonene og brevene fra de igjen. På den måten tar forfatteren med oss lesere på en reise tilbake i tid hvor både 1 og 2 verdenskrig er bakteppet for en kjærlighetshistorie.

Nå har jeg lånt bort boken til en venninne så jeg har ikke eksakte sideantallet for meg,men jeg synes sidene føyk unna når jeg først satte meg ned. Det kan ha med noe at forfatteren velger av og til å slutte en av karakterens beretning med noe spennnende . En slags «brev-cliffhanger» hvor vi sluker historien så vi kan forsette der vi slapp. Jeg kan godt skjønne at denne boken ble solgt til 22 land før den ble utgitt. Det er noe universielt med kjærligheten og vi kan vel kjenne igjen den sarte begynnelsen av et kjærlighets forhold.

Det er nettopp denne «følelsen» vi får når vi sitter nesten som fluer på veggen og er vitne til Elspeth og Davids kjærlighetshistorie begynne,og måten Brockmole får dette på papir er utrolig. Mulig det er pågrunn at jeg er en romantiker av meg at jeg falt pladask for Elspeth og Davids historie. Når jeg så boktraileren som dere kan titte på rett ovenfor falt et par tårer for min del ,og det er noen av poengene(eller sitater) som kommer iløpet av traileren som treffer midt i blinken for essensen av boken(hvis jeg skal si det på den måten).

Jeg skulle gjerne hatt mye mer en det slutten gav,men det er nok bare meg som er nysjerrig på hva som skjedde videre med Elspeth og David sin historie. Bunn og grunn vil jeg anbefale denne boken for alle de som har en liten romantiker boende i seg og som liker godt brevromanformatet. Jessica Brockmoles debut kommer til å nå langt og jeg håper at den kanskje til slutt blir filmatisert(er jo hollywood materiale dette.hehe).

PS: Denne boken blir utgitt fra Bazar Forlag den 10.februar 2014.

Lest boken?Din mening?

 

Kirsebærsnø av Ingelin Røssland

8252182917Tittel:  Kirsebærsnø
Forfatter: Ingelin Røssland
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2013
Språk: Norsk(nynorsk)
Format: Heftet(pocket)
Antall sider: 201
Kilde: Lese eksemplar fra forlag

Om boken:

Under den storslagne førtiårsfesten Cathrine har laga for mannen sin, blir ho brått klar over at det finst ein ubalanse i forholdet. Ho har vore så opptatt av å visa sin kjærleik for Tom Ove at ho ikkje har merka at han knapt løftar ein finger for hennar skuld. Og mens ho står på trappa utanfor festlokalet og frys, kjem det ein som ser henne. Det er som om lagnaden nærmast kastar henne i armane på denne svenske dyrlegen som seier rett ut: Jag vill stjäla dig från din man. Handlinga i Kirsebærsnø utspeler seg i vakre Hardanger, med blømande frukttre, ei kjær bestemor som ligg for døden og eit gammalt hus som skaper strid i familien. Cathrine er midt i sitt livs største drama: Vil ho orka å stå imot freistinga, når det er så enkelt å gi etter?

MIN MENING OM BOKEN:

Kan kombinasjonen av vakre omgivelser i Hardanger, ønske å om å bli sett og en kjekk svensk veterinær skape en skjør,men bra historie? Ja, sier jeg. Etter å lest de 201 sidene bokene består av ønsket jeg mer.

Boken handler om Cathrine som står på hodet og styrer for å gjøre sin ektemanns 40 års dag til en minnerik dag da hun uventet forstår iløpet av kvelden at ting ikke er som det skal i ekteskapet.  Lite vet hennes mann at 40 års laget setter en skille i ekteskapet deres og en ubalanse som truer med å ødelegge fundamentet ekteskapet er bygd på. Når hun minst venter det kommer den nyinnflytne svenske veterinæren til å spille en stor rolle i tilværelsen hennes og kanskje forandre livet hennes.

Kirsebærsnø er den første boken forfatteren har skrevet for voksne og jeg vil si at hun har gjort det bra. En skjør og vakker fortelling formidles av forfatteren gjennom boken og selvom bokens handling spenner over en kort tidsperiode utnytter forfatteren plassen godt med vakkert og nøktern språk til å både miljøskildring,men også til å fortelle hovedpersonens historie.

Vi som lesere starter in-medias res (midt i handlingen) uten å vite noe særlig om bakgrunnen til hovedpersonen eller de som er rundt henne som igjen kunne gjøre at historien forfatteren prøver å formidle lite troverdig og at vi sliter med å forholde oss til hovedpersonen. Heldigvis løser forfatteren dette ved å gi oss leser små glimt av hennes fortid og til de som er nær henne. Dette gjør at vi får et bedre bilde av hvem Cathrine er og gjør historien mer troverdig.

Hvis det er noe negativt jeg skal komme med er vel kanskje at slutten var litt brå,og jeg følte ting ikke fikk ordentlig avslutning. Dette er faller kanskje mer på min egen del  ettersom  jeg vil gjerne vite hva som skjer videre med Cathrine og hennes familieliv.

Bokens sterke handling kombinert med bra fortellerspråk gjør boken lett å lese, men den vil også sitte igjen hos deg som leser.  Dette er  bra bok som jeg anbefaler videre ,og nå som det nærmer seg sommerferien er denne boken en perfekt sommerlektyre.

Har du lest boken? Din mening?

Mokka av Tatiana de Rosnay

9788242154507Tittel: Mokka ( Org.tittel: Moka)
Forfatter: Tatiana de Rosnay
Oversetter: Gøril Eldøen
Oppleser: Ingrid Bergstrøm
Forlag: Lydbokforlaget
Format: Digikort(Lydbok)
Spilletid:06:55:33
Utgitt: 2012
Kilde: Lånt på bibliotek

OM BOKEN:

Om morskjærlighet, løgner og skjørheten i livet. Med varme og humor beskriver Tatiana de Rosnay svakhetene i menneskelige relasjoner i en verden som dreier seg om håp og ønsker.

Justine lever et stille og rolig liv med sin familie i Paris inntil en dag tilværelsen snus på hodet. Sønnen Malcolm på 13 blir overkjørt og havner i koma. Føreren av bilen fortsetter i høy fart, og øyevitnene rekker ikke å notere hele bilnummeret. Tiden som følger er preget av sorg, sjokk, frykt og sinne – mot sjåføren som stakk av og mot politiet som ikke prioriterer saken. Justine bestemmer seg for selv å ta opp jakten på sjåføren, mot ektemannens vilje. Ved hjelp av tips fra en politimann kommer Justine på spor av Eva, eieren av den mokkafargede mercedesen. Hun konfronterer henne med det som har skjedd og oppdager den smertefulle sannheten bak Malcolms ulykke.

MIN MENING OM BOKEN:

Jeg begynner å bli mer og mer vant til å høre på lydbøker og bruke digispilleren min flittig og «Mokka» ble min andre digibok jeg hørte på, og takket være en super oppleser og selvsagt en bra skrevet bok ble dette en «lytter/leseopplevelse» jeg satte veldig pris på.

Som lesere blir vi dratt inn i handlingen som kretser Justine en kvinne som kombinerer familielivet og jobb omhverandre,og som brått en dag blir revet ut av sin normale dagligliv da hennes 13 år gamle sønn blir på kjørt og hvor føreren av bilen stikker fra åstedet. Fra det punket faller Justines tilværelse sammen og jakten på den som kjørte på hennes sønn blir altoppslukende.

Det er nettopp denne «altoppslukende» delen av Justine som utfolder seg gjennom boken og den er å ta og føle på. Det er kanskje pågrunn av oppleseren Ingrid Bergstrøm som bringer inn noe i bokas handling. Sønnens ulykke skaker ikke opp bare familielivet og dynamikken i  ekteskapet hennes,men gjennom hele boken tar Justine en tur «Down the memorylane». Skal ikke komme med spoilere her. hehe

Tatiana de Rosnay greier å holde «spenningen» oppe gjennom hele boken føler jeg og før jeg begynte  å «leste» boken fryktet jeg kanskje at den kunne bli langdryg,men den ble ikke det. Jeg er vanligvis ikke den som hører så ofte på lydbøker. Mest av den grunn at jeg lett irriterer meg over oppleserne og deres stemmer. Høres kanskje litt merkelig at jeg investert i digispiller,men det er et ledd for å bli mer glad å høre på lydbøker og det kan jeg si jeg har blitt iløpet  jeg kjøpte digispilleren.

Kort oppsummert er «Mokka» en sterk og gripende roman om en mors ubetingende kjærlighet. Hvordan en ulykke kan påvirke både familien,men hvordan den kan rive i ekteskapets sikre lenker. Historien drives fremover av jakten på den skyldige og det kombinert med bra fortellerspråk gjør boka til en bra leseopplevelse. Absolutt en bok jeg anbefaler videre!

 

Agnes i senga av Heidi Linde

8205443483Tittel: Agnes i Senga
Forfatter: Heidi Linde
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2013(2.opplag)
Språk: Norsk(bm)
Format: Innbundet
Antall sider: 264
Kilde: Lånt på bibliotek

OM BOKEN:

Varm og humoristisk roman om Agnes som blir forlatt av kjæresten og flytter inn i farens leilighet.Agnes lukker øyene og ser for seg begravelsen sin. Det er det samme hver gang. Den fullsatte kirka, den hvite kista nesten skjult under overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien nedover midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort.Man kan dø av sorg også, tenker Agnes, det har hun lest et sted.Agnes er 32 år, hun er blitt forlatt av kjæresten og flytter inn i farens leilighet. Her er hennes liv.

MIN MENING OM BOKEN:

«Agnes i senga» av Heidi Linde handler om den 32 år gamle flyvertinnen Agnes som etter et hardt brudd med kjæresten sin flytter inn til en av farens leiligheter for å slikke sine sår og komme over bruddet. Lite vet hun hvor hardt det egentlig blir og vi som lesere blir fluer på veggen når Agnes plukker opp bitene og begynner å lege sårene med hjelp av en far som ikke helt vet hvordan å ordlegge seg, en bror som prøver sitt beste å hjelpe til og nokså utsette (og humoristiske) vendinger blir går det ikke helt på skinner.

Boka er  en lettvekter og med sine 264 sider kombinert med en bra fortellermåte (og historie) drives historien fremover. Vi følger med som fluer på veggen somsagt når Agnes på sin helt spesielle måte prøver å lege sårene etter bruddet. Hun prøver ulike metoder som både kan virke merkelig og fåfengt.

Boken veksler mellom nåtid og fortid hvor da fortiden med kjæresten som er i fokus. Men det er ikke bare det som blir behandlet i boken,men noe dyptliggende som kommer til overflaten etterhvert som hun prøver å komme over kjæresten.

Selvom boken kan bli litt forutsigbar til tider hjelpes den ad med humoristike hendelser og bra språk i boken. Nå har jeg levert tilbake boken på biblioteket så jeg har ikke noe eksempler å vise til,men skal nok låne den igjen å fylle inn med eksempler etterhvert.

Kort og greit vil jeg si at denne boken kommer til å bli en  typ «ta-med-på-stranden» lektyre denne sommeren. Bokas tema er kjærlighets brudd og hvordan å finne seg igjen etter det. Med  humor blandet inn mellom det alvorlige, blir boka en du leser lett,men ikke glemmer fort. Kan vel nesten kalle det en «chick-lit» bok.

Absolutt en bok jeg anbefaler til alle!

Øya av Victoria Hislop

8251624118Tittel: Øya (Org.Tittel: The Island)
Forfatter: Victoria HIslop
Oversetter: Jan Schei
Forlag:Schibsted
Utgitt:2007
Språk: Bokmål
Format: Pocket
Antall sider: 452
Kilde: Gave

OM BOKEN:

Alexis Fieldings mor, Sofia, har aldri fortalt noe om bakgrunnen sin. Alt hun vil si er at hun vokste opp i en landsby på Kreta før hun flyttet til London. Da Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir imidlertid Sofia henne et brev som hun ber henne overlevere til ei gammel venninne. Da hun ankommer landsbyen Pláka, oppdager Alexis at den ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. Når hun møter Sofias venninne, Fortini, får hun høre historia om oldemora Eleni og døtrene hennes, og en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap. Dette er forfatterens debut.

MIN MENING:

Denne boken fikk jeg som julegave fra min søster og jeg hadde lenge ønsket meg den. Forut hadde jeg hørt mye fint om den og jeg kan si etter siste side var vendt om at jeg ikke var skuffet over VIctoria Hislop sin debutbok «Øya».

I denne boken starter vi nå tid med Alexis som skal på reise til Kreta med sin kjæreste. Forut for turen har hun begynt å fundere på familierøttene sine og hvorfor moren hennes hardnakket ikke vil fortelle om hennes besteforeldre. Moren Sofia innser at fortiden ikke nytter å skjule eller fortrenge så med et brev som skal leveres til en bekjent av moren reiser Alexis til Kreta for å nøste opp sin familiehistorie.

Boken hopper etterhvert tilbake tid hvor det hele starter og vi lesere blir dratt med videre til en liten kretisk(?) fiskeby som nærmeste nabo har en øya kalt Spinalonga hvor de greske myndighetene sendte de som hadde diagnosen «spedalskhet». Helt siden 1903 til 1957 var over 760 mennesker som var ført over og 36 barn ble født der,men hvis de var friske ble de tatt vekk fra foreldrene og sendt vekk fra øya.

Spinalonga
Øya Spinalonga (Fotograf: Dieter Mueller )

Deretter følger vi familiehistorien til Alexis nøste seg opp og vi blir som fluer på veggen. Det er noe med måten HIslop beskriver omgivelsene sine og brukene av kretiske/greske ord innemellom gjør teksten på en måte virkelighetsnær. Jeg har ikke vært på Kreta,men i Athen og jeg kan gjenkjenne noe Hislop sier med væremåten,og enkelte matvaner.

Bokas 452 sider kan til tider virke litt langdryg ettersom det er enkelte partier som går litt tregere enn andre,men det varer heldigvis ikke lenge før historien får fart på seg. Boka er delt opp i fire deler,og kapitler underveis.

Fra Spinalonga (Bildet er linket)
Fra Spinalonga (Bildet er linket)

Boka er til tider sterk og rørende,og som den følsomme personen jeg ble det et par tårer noen ganger. Mest pga jeg tenker på hvordan de spedalske ble behandlet og uvitenheten som rådet på 30-.40 tallet (og videre til kuren kom).

Kort sagt vil jeg si dette er en sterk og virkelighetsnær roman hvor historie flettes inn med familieliv. Boka er lettlest boka,men som du vanskelig legger fra deg igjen når du har begynt å lese den. Kanskje litt for tidlig å snakke om sommerlektyre,men hvis du skal ta med deg en bok på stranden i år vil jeg anbefale den.

Lest boken? Din mening?