Forfatterintervju med Anneli Klepp

Det er på tide med et nytt forfatterportrett og jeg er heldig å få intervjuet forfatteren Anneli Klepp( Hvis du elsker meg,Lusne Forviklinger) som er aktuell med boken «Fred i tusen biter».  Besøk gjerne hennes nye nettside hvor du kan se hvilke bøker hun har skrevet og masse annet fint.

Først og fremst kan du fortelle oss litt om deg selv?
– Jeg har vært heldig og fått oppleve tilværelsen fra mange vinkler, noe som igjen har gitt meg anledning til å tenke igjennom livet fra mange sider. Resultatet av det, er at jeg gløder bare sterkere for alt jeg tror på, og at jeg har blitt en forfatter med mye på hjertet. Jeg elsker yrket mitt og er svært takknemlig for at jeg kan holde på med det jeg liker best.

Når begynte «skrivekløen» eller retter sagt lysten til å skrive bøker?
– Jeg husker godt den sterke magien jeg følte som barn da jeg som 5-6-åring hadde lært meg å lese og skrive. Det var som om jeg var i besittelse av en kraft – en kraft som jeg delte med alle store barn, ungdom og voksne. Forfatterdrømmen begynte omtrent da. Med forbilder som Alf Prøysen, Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren.

Din nyeste bok «Fred i tusen biter» kommer ut i september, hva handler den om? Hvor kom idéen fra?
– Hovedpersonen Norah dukket opp av seg selv, idet hun skrev seg ut av pennen min en sen kveldstime. Hun satt ensom i mørket på rommet sitt og gråt, og traff meg rett i hjertet. Det åpenbare var at Norah hadde det vanskelig. Jeg ble nysgjerrig på hvorfor. Da jeg fikk fornemmelsen av hvilke tunge utfordringer hun hadde, ble det fort klart for meg at hun trengte et motstykke. Det var da Einar dukket opp. Kjekk og grei og uten tanke på så mange andre enn seg selv, var han plutselig bare der. Selv mente han at han var på feil sted til feil tid. Einar får se noe som gjør ham urolig, og snart begynner livet hans å trekke i underlige retninger. Norah, som gjennom sin svartkledde image har fortalt verden at hun er hard og upåvirkelig, skal gradvis avsløre fortiden sin for leseren, og samtidig skjer det ting som gjør at hun utfordres i nåtiden.

Har du noen skriveprosjekter du holder på med nå?
– Ettersom jeg skriver så godt som bestandig, holder jeg alltid på med minst ett prosjekt, vanligvis flere samtidig.

 

Har du brukt tiden som lærer på barne-og ungdomsskolen som en slags inspirasjon til bøkene du har skrevet?
– Absolutt. Jeg elsket lærerjobben og elevene mine og lærte masse. Ikke minst lærte jeg mye om hva barn ønsker, hva de mener de trenger og hva jeg som voksen ser at barn har behov for. Dette har blitt viktige rettesnorer for meg i mitt forfatterskap.

 

Har du et spesielt sted hvor du kan sitte å skrive bøker ?
– Jeg har prøvd kontor, men liker ikke følelsen av ”å måtte gå på jobb”. Resultatet er at jeg og min bærbare slår oss ned nærmest hvor som helst. Men aller helst hjemme i sofaen i stua.

Hvor lang tid bruker du i gjennomsnitt på en bok?
– Det går fort et år fra det første ordet skrives til boken utgis. Iblant mer, iblant mindre.

 

Til de som har drøm å skrive bøker; har du noen tips til de? Hvordan de kan ta det videre fra idé til et ferdig produkt?
– Les masse, skriv masse, tenk masse, sett deg realistiske mål – og først og fremst: lev! Livserfaring er et viktig utgangspunkt for å kunne skrive reflektert. Vær nysgjerrig på andre mennesker. Bruker du ørene mer enn du snakker, kan du finne gull. De færreste blir suksessforfattere over natten. Skaff deg en utdannelse så du kan forsørge deg selv mens du følger forfatterdrømmen. Skriv om ting du kan noe om. Ta kontakt med et forlag når du mener du har et godt produkt. Vær ydmyk, men likevel fast i troen på deg selv og ditt produkt.

Av de 11 skjønnlitterære bøkene du har skrevet, har du noen du tar ekstra til hjertet? En bok som du liker godt.
– Jeg er utrolig stolt av alle bøkene mine og liker dem alle like godt på hver sin måte fordi hver og en er unik på sitt vis.

E-bøker har vært en stund på markedet, men tror du de kommer til å ta over papirbøkene i fremtiden?

– Det bør være rom for begge deler. Vi mennesker er ikke maskiner, men naturvesener. Vi er skapt med et behov for å få alle sansene våre stimulert naturlig. Maskiner og elektronikk vil aldri kunne overta det naturgitte. Ikke uten at det naturskapte kommer i ubalanse.

 

Hvilken forfatter har formet deg som en forfatter? Er det noen som har satt i gang det hele som har vært et forbilde?

– Ikke én, men mange. De tidligste er allerede nevnt. Roald Dahl har også vært viktig. På 70- og 80-tallet slukte jeg de fleste ungdomsbøker som da kom ut. I tillegg vil jeg nevne Cora Sandel, Henrik Ibsen, Sigrid Unset, Tarjei Vesaas, Isabel Allende, Paulo Coelho.

Hva tror du er viktig for å fremme leselysten til barn og unge?
– Dyktige formidlere som leser godt for barn. Kosen. Fellesopplevelsen. Det å ha noen å diskutere innholdet med. Et miljø med bøker, lesing, voksne og barn / unge som viser leseglede. Voksne som følger og oppmuntrer barnets lesing med interesse. Refleksjon omkring hva lesing betyr for menneskets utvikling. Lov til å legge bort en bok som oppleves som lite inspirerende.

 

Har du selv noen favorittbøker som du vil dele med oss?
– Alt av Roald Dahl, både for barn og voksne. Klaus Hagerups ”Høyere enn himmelen”. Jonas Jonassons ”Hundreåringen som hoppet ut av vinduet og forsvant”.

Bruker du ofte biblioteket?
– Så ofte som jeg trenger det. Vi er heldige som har så mange mange flotte, aktive bibliotek og fantastiske bibliotekarer i dette landet!

 Takk til Anneli for å være med på intervjuet og jeg anbefaler alle om å sjekke ut hennes bøker! Les min omtale om «Hvis du elsker meg» her!

//bilder er linket
Advertisements

Forfatter Intervju: Eirik Husby Sæther

Dette er min aller første forfatterintervju her på bloggen og jeg har hatt gleden å intervjue Eirik Husby Sæther som er forfatteren bak boken «Lobotomisten».  Dere kan lese min omtale om boken her

OM BOKEN:
Kort fortalt hva handler Lobotomisten om?
Deler av plottet i begynnelsen av Lobotomisten, er satt til Universitet i Oslo på psykologisk institutt. Studiet arrangerer en avslutningsfest for studentene like før jul på utestedet Blå på grünerløkka. En jente blir meldt savnet hos politiet i løpet av julen, og hun er sist sett på denne festen. I boken følger vi kidnapperen fra da han ser jenta på lesesalen for første gang, helt til han kidnapper henne. Leseren får et innsyn i tankene og motivene til kinapperen. Siden leseren blir kjent med ham noen måneder før bortføringen, er det lagt inn ”psykologiske spor” som til slutt gjør det troverdig at han går til det skrittet og ta henne med makt og føre henne til en skjult hytte ved Sognsvann. Siden boken følger utviklingen ”i et menneske” som begår ondskap, skiller den seg fra vanlige krimbøker. Der er det de fysiske sporene som til slutt løser gåten. I denne boken er det de psykologiske sporene som lesere får vite gjennom tankene hans, som skal fungere som et puslespill slik at vi forstår hvorfor han begår sine grusomme handlinger . 
Den forsvunne jenta blir en savnetsak som havner på borde hos politibetjent Daniel Vinge. Han
jobber ved Savnetgruppa i Oslo. Han finner mobilen hennes i snøen utenfor Blå og kåpen hennes i
garderoben. Like ved mobilen ligger det en flaske. Daniel tar den med til Politihuset og undersøker
den etter fingeravtrykk som han sender inn til Kripos. Han får svar tilbake at fingeravtrykkene er
for mangelfulle til å søkes automatisk opp mot Fingeravtrykkregisteret. Men de er gode nok til å
sammenlignes med en kanditat. Men Daniel har ingen andre spor og ingen mistenkte i saken.
Daniel betror seg til barndomskompisen Tom Stohl på en café i Oslo og forteller om savnetsaken
som står i stampe. Tom er en tidligere fallskjermjeger som har vært i Afghanistan, men nå studerer
han Kriminiologi på Universitetet. Han skriver hovedoppgave og har valgt temaet Ondskap. Utover
i boken blir han nødt til å melde samboeren sin savnet når hun ikke kommer hjem. Daniel og
Tom oppdager at det er en link mellom de to savnetsakene, og Tom blir for alvor blandet inn i
etterforskningen.
Samtidig som de to kameratene prøver å finne de to savnede jentene, fortsetter vi å følge
kidnapperen som har de forsvunne jentne i sin makt. Han har bortført dem for en grunn. Han mener
de lider av en tidligere diagnose fra 1800-tallet; Seksuell aptetitt. Gjennom psykologistudiene har
han funnet en gammel lærebok fra 1800-tallet, som ramser opp en rekke kurer for å kurere lidelsen.
Kalde bad, sult, smertepåføring, fryktfremkallelse og blodlating. Når ikke disse kurene fungerer,
vurderer han en annen metode. Lobotomi.
Hvor lang tid brukte du på å skrive «Lobotomisten» og hvor kom idéen fra?
Lobotomisten tok meg syv-åtte måneder å skrive. Etter å ha sendt det inn og fått kontakt med forlaget, brukte vi et halvt år på å bearbeide boken. Det ble gjort ganske store forandringer. Det var nok det som overrasket meg mest med å bli utgitt. At det gjenstod så mye arbeid etter at du på en måte hadde ”klart det”.
Ideen til boken ble til mens jeg skrev. Jeg begynte med et øsnke/mål, og det var å lage en krimbok der man fulgte morderen og var ”inni hodet” hans. Sånne bøker er det få av i Norge. Stort sett er morderen en ukjent skikkelse som gjør mye syke handlinger, og bare på siste siden får vi vite hvem han er. Det sier seg selv at da blir det lite plass etter avsløringen for å forklare leseren hvorfor morderen har begått alt det ”syke”.
Store deler av boken får vi vite mye om psykologi og menneskets sinn. Brukte du mye tid å på å lese deg opp på psykologi o.l før du tok fatt på boken?
I denne boken er det mye fagstoff om psykologi og psykiatriens historie. Dette henger nært sammen med ønsket mitt om å konstruere en morder ”man kan forstå”. Før jeg begynte å skrive leste jeg meg opp på mye faglitteratur. Det var under denne lesingen at de fleste ideene ble til. Jeg skjønte raskt at jeg ville skrive om lobotomi, da jeg fant biografien til mannen som begynte å lobotomere i USA. Jeg kom over to andre psykiatere, én som trakk tenner for helbrede mentalt syke og én som skrev den første læreboken i USA. 
Også disse to er mye brukt i Lobotomisten. Det ble raskt klart for meg at hovedpersonen måtte studere psykologi for å lese det samme som jeg hadde gjort. Utfordringen var å gjøre det troverdig når hovedpersonen bestemmer seg for å bruke gamle lærebøker for å helbrede pasienter som lider av gamle diagnoser. Etter all lesingen forsto jeg at mange psykiatere før i tiden var dypt religiøse, og mente at de gjorde noe godt, mens de egentli tortuerte svake mennesker. For å linke psykiatere til hovedpersonen, gjorde jeg han til en dypt, religiøs person. Da åpnet mange dører seg for å gjøre dette troverdig. Hovedpersonen er oppvokst i en frikirkelig menighet, og har en far som har snakket om synd og helvete gjennom hele barndommen hans. Syns og helvete har utviklet seg til en tvangstanke for ham, og når han leser at seksuell aptetitt har vært en diagnose, er dette noe som appelerer til ham. Han begynne rå observere jenter på Universitetet som han mener lider av dette. Og som den gode ”psykiateren” han er, ønsker han å gjøre dem friske.
Det meste av handlingen foregår i Oslo . Før du skrev boken gjorde du mye research så stedene du nevnte i boka skulle være autentiske?
Handlingen er satt i Oslo. De mest brutale scenene foregår i Nordmarka ved Sognsvann og Svartkulp, der det ligger en skjult hytte fra tiden da finner immigrerte til Norge og bosatte seg i Nordmarka. Før jeg skulle skrive disse scenene, var jeg mye og gikk i skogen der oppe, for å finne ”den rette stemningen”. Jeg har ogå vært en del på Universitetet for å kunne beskrive disse steden godt, fordi det er viktige miljøer i boken.
Hvis det skulle bli en filmatisering av «Lobotomisten » hvem skulle spilt «Tom» og «Daniel»?
Jeg har blitt spurt før hvem som passer til å spille hovedrollene. Boken har to hovedpersoner. Tom Stohl er på et vis ”den snille”, selv om han har sine mørke sider, han også. Han har en ganske annerledes fysikk enn det de fleste skuespillere har. Han er over 1,90 og veldig kraftig, og han har blondt, langt hår. Aksel Henie er liksom ikke helt der. Men etter å ha sett True Blood oppdaget jeg at hele beskrivelsen av Tom passer med Aleksander Skarsgård. Blant skuespillere i Norge er det sikkert et stort knippe som passer til å spille Johannes, ”den onde” hovedpersonen. Han har et veldig vanlig utseende, men er ganske tynn. Han har blondt, krøllete hår. Her det det bare for hvem som helst som uteksamnineres fra Teaterhøyskolen å farge håret og sette i en god permanent, så er de der.
OM FORFATTEREN
Fortell oss litt om deg selv;
Jeg er 27 år og fra Oslo. Av utdannelse har en bachelor grad i Kriminiologi, men tok politihøyskolen etterpå. Nå jobber jeg fulltid som etterforsker ved Kriminalvakten i Oslo og har vært der i tre år. Egentlig går det greit å skrive samtidig som man jobber. Det handler bare om å prioritere vekk enn del sosiale ting. Ofre noe kalles det vel, og det er man nødt til hvis man skal skrive. Selv de som selger nok til å leve av det, måtte ofre mye de første årene.
I et intervju med Dagbladet som du gjorde i Februar i år så skrev du at «Mye av det som blir skrevet om politifolk er en vits», hva mener du med det?
I mitt første intervju med Dagbladet, ble jeg spurt om hvordan politifolk blir beskrevet i bøker. Jeg sa at det egentlig var en vits hvordan politiet ble karrikert. I bøker fremstilles politimannen ofte som en ensom ulv som drikker tett og krangler med sjefen og kollegaer. Drapssaken er det eneste han har i livet, og den etterforsker han alene. I det virkelige liv ville alle disse typene fått sparken for lenge siden. Men det mest feilaktige i krimbøker, er at det bare er en eller to som jobber med drapssaker. I reele tilfeller der man har drap med ukjent gjerningsmann, blir det satt av over tyve personer som arbeider fulltid med saken. 
Da er det ikke akkurat rom for den ensomme ulven som kommer forfyllet på jobb. Men jeg skjønner at det blir mer personlig når etterforskerne er færre, og det er vel sikkert grunnen til at de fleste skriver det sånn. I min bok er det også bare én politietterforsker. Forskjellen fra andre bøker er at han jobber på Savnetgruppa i Oslo. Et avsnitt som bare har fire etterforskere. Der har de gjerne sine egne saker som de må arbeide med. Den ensomme ulven finnes der. Og en savnetsak blir heller ingen drapssak før man har funnet et lik. Når saken klaissifiseres som en savnetsak, er det én etterforsker som arbeider med den. Idet den etterforskeren finner et lik, økes antallet etterforskere til tjue.
Når du skrev boken satt du noe spesielt sted for å få fred til å skrive boken?
Jeg skriver på spisebordet og rydder unna sakene mellom måltidene. Man trenger egentlig ikke å ha en fantastisk skriveplass som inspirerer så veldig. Skriving handler om å bruke fantasien og se for deg et sted du ikke er. Da er ikke det faktiske stedet du sitter, så veldig viktig.
Har du noen tips/råd til unge forfatterspirer eller de som drømmer å få skrevet en bok ?
Jeg har aldri gått noe skrivekurs og er veldig lite ”skolert”. Men hvis jeg skal komme med et tips til de som skriver, må det være å nyte veien til bokutgivelsen, for den nesten mer spennende enn utgivelsen. Også må det være å tørre å skrive uten at man helt vet hva som skal skje med plottet. Bare stole på at du finner ut av det etter hvert. Inspirasjon kommer når du tvinger deg selv til å skrive og mangler motivasjon. Noen mine beste ideer har kommet når jeg er lei og vil gjøre alt annet enn å skrive.
Er du i gang med noe andre bokprosjekter?
Nå er jeg godt i gang med å arbeide på min neste bok ”Leiemorderen”, som skal bli en oppfølger til den første. Handlingen er flyttet til slummen i Rio de Janeiro, og flere av hovedpersonene er med i denne, også. Boken handler om fattigdom og ondskap i favelaen Santa Marta. Barn i slummen har en sentral rolle, og hva man må gjøre for å overleve. Noen blir med i kriminelle gjenger, andre tigger og noen blir presset inn i prostitusjon. Dette er temaer som blir berørt i ”Leiemorderen”. 
Den første boken handlet ganske mye om det kristne frikirkemiljøet i Norge. Den neste boken kommer også til å handle om religion, men i Rio. Det er land der det er veldig vanlig at folk tror på Voodoo ånder. Voodoo blir derfor veldig sentralt, og det blir satt i sammenheng med ondskap, som var temaet for ”Lobotomisten”. Tittelen ”Leiemorderen” er ikke helt bestemt enda, og jeg og forlaget jobber med flere alternativer. Ett som diskuteres i disse dager er ”Voodoo Man”, men når det gjelder titler hører jeg på forlaget.
Når du skrev «Lobotomisten » hadde du noen rådgivere eller støtte fra familie,venner?
Jeg har hadde aldri skrevet noe før jeg begynte på Lobotomisten. Derfor var det unaturlig å fortelle det til venner og familie, fordi de hadde aldri merket noe til noen skrivelyst før. Boka ble min lille hemmelighet som jeg arbeidet med for meg selv. Ikke før jeg hadde bokkontrakt og visste at det ville bli noe av, fortalte jeg det til de rundt meg. Jeg likte egentlig bedre å skrive når det var min egen hemmelighet og ikke noe som folk spurte om. Savner kanskje litt den tiden da det å utgi en bok bare var en drøm, for veien til en bokutgivelse er ofte like fin som selve bokutgivelsen.
Bruker du mye biblioteket eller vil du helst ha bøkene dine til odel og eie?
Siden jeg er en type forfatter som liker å lese meg opp på ting jeg ikke kan så mye om fra før, er jeg helt avhengig av Biblioteket. Man vet ikke om man får bruk for en bok, før man har bladd i den. det ville blitt veldig dyrt hvis jeg måtte kjøpe ne haug av bøker, bare for å bruke stoff som er hentet fra én side i boken. Låneordningen er perfekt, for da kan man bare leie en svær bunke og skumme gjennom.
Tusen takk til Eirik for å være med på forfatter intervjuet her på bloggen!  Vil også rette en takk til Mari på bokbloggen Flukten fra virkeligheten som jeg fikk tips/inspirasjon til spørsmål.