Alltid Alice av Lisa Genova

alltidaliceTittel: Alltid Alice (org.tittel: Still Alice)
Forfatter: Lisa Genova
Oversetter: Bodil Engen
Utgitt: 2009
Forlag: Pax
Innbinding: Innbundet
Språk: Bokmål
Sider: 281
Kilde: Lånt på biblioteket

Om boken:

Alice er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker, lykkelig gift og har tre vellykkede barn. Men hun har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Dette er en roman om hvordan det er å leve med Alzheimer – om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i.

MIN MENING OM BOKEN:

Tidligere i år hadde jeg og søsteren min tenkt å gå på kino og se filmen «Still Alice» med Julianne Moore i hovedrollen. Julianne Moore vant en Oscar for den rollen.  Kort fortalt det ble ikke noe av, men jeg fikk lyst å lese boken filmen er basert på.  I går ble jeg ferdig med boken,og den sitter igjen fremdeles.  Selv om boken er fiksjon er det noe med det faktum at dette er en sykdom som rammer mange, og det er a. 3 % av alle personer over 65 år har Alzheimer. 12–15 % av alle personer over 80 år er rammet i større eller mindre grad. Under er det en filmtrailer som viser essensen av boken.

Boken handler om den 50 år gamle Alice Howland som er en vellykket professor på det prestisjetunge universitetet Harvard.  Hun er lykkelig gift og har tre barn som på hver sin måte er vellykket på sitt område.  Iløpet av 2003 blir hun diagnosert med tidlig forløp av Alzheimer. Vi følger veien fra hun blir diagnosert til sykdommens inngripen på hennes dagligliv blir så ille at hun ikke fungerer.

alltid%2Balice%2Boscar_600x373

«Allerede den gang, over et år tidligere, var det nevroner i hodet henes, ikke langt fra ørene, som ble kvalt og drept, for stille til at hun kunne høre dem. Enkelte vil hevde at det hele skjedde så snikende at nevronene igangsatte et forløp som ville føre til deres egen tilintetgjørelse. Om det nå var molekylært drap eller cellulært selvmord, var de ute i stand til å varsle henne om hva som foregikk før de døde»

Bokens 281 sider har et kontrollert tempo der vi nesten i «dagbokformat» følger Alice fra hun blir diagnosert med tidlig Alzheimer til hun i 2005 har blitt betraktelig rammet av sykdommen.  Gjennom Alice sine øyne følger vi henne der hun prøver å holde fast ved det som er virkelig i det sykdommen sakte og sikkert visker bort den personen hun er for omverden og de hun er glad i.   Vi som lesere blir dratt inn i historien til Alice på en enkel,men mesterlig måte.  Ettersom sykdommen utvikler kan vi som «flue på veggen» se Alice slite med å huske ting og glemme ting som blir sagt nesten like fort som de blir nevnt. Jeg merket selv når jeg leste boken at jeg ble engasjert, og satt nesten å snakket med «Alice» og sa «det har jo du nettopp gjort» eller «de sa jo nettopp det».   Personskildringene i boken er kanskje ikke blitt like godt lagt vekt på og enkelte karakterene blir litt ensformig. Men de enkle og økonomiske skildringene glir en måte inn historiens forløp, og fortellerspråket samt miljøskildringene veier opp for det.

«Hun satt på gulvet foran det høye speilet på soverommet sitt og gransket selvbildet sitt. Piken i speilet hadde innsunkne, mørke skygger under øynene. Huden virket løs og flekkete over det hele, og det rynket seg i øyekrokene og over pannen. De tykke øyenbrynene burde nappes. Det krøllete håret var for det meste svart, men også synlig grått her og der. Piken i speilet var stygg og så gammel ut. » s. 267

Det synes at forfatteren har lagt mye vekt på å få riktig informasjon og gjort grundig research i forkant av boken, og hun maler et skremmende bilde av sykdommen om både rammer vedkommende som får diagnosen, men også familien.  Jeg kan bare forstille meg hvor vondt og sårt det er å se personen du elsker forsvinne rett foran øynene dine, og føle deg hjelpesløs. Medisinene som finnes kan foreløpig bare bremse ned sykdomsforløpet (hvis jeg ikke har misforstått det helt).  Jeg tror denne boken (selv om det er fiksjon) kan være til hjelp for de som lurer på hvordan det er å leve med Alzheimer.

«Jeg tror at selv om det kanskje kommer en dag da du ikke vet hvem jeg er, så vet du likevel at jeg er glad i deg»

Kort fortalt er «Alltid Alice» en gripende, sterk og jordnær roman som drar deg rett inn historien med en gang og holder på deg resten av boken.  Boken er velskrevent og vil gi deg en leseopplevelse du sent glemmer. Dette er en av romanene som slår fra seg litt og som får deg til å glemme omverden der du følger med på «Alice» sin reise inn i glemselen.  Anbefales på det sterkeste!

Ingen må vite av Aina Basso

Tittel: Ingen må vite
Forfatter: Aina Basso
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2008
Format: Innbundet
Språk: Norsk(Nynorsk)
Antall sider: 158
Kilde: Lånt på biblioteket

OM BOKEN:
Året er 1734. Ingeborg er 14. Ein dag dett ho på isen, og der står Mikkel. Han hjelper henne opp. Ingeborg begynner å drøyme om Mikkel om nettene, tenke på han om dagane. Men det finst eit hinder mellom dei, ein farleg løyndom på garden oppunder fjellet.

Store, grove hender som snik seg oppover låra når mor er borte. Ein løyndom som må bli avslørt, ein løyndom som vil få alvorlege konsekvensar for alle involverte. Aina Basso debuterer med denne spennande og poetiske romanen, lagt til ei kystbygd i 1700-talets Noreg.

LITT OM FORFATTEREN(I en den av innlegget)

MIN MENING OM BOKEN:

Da begynner vi å komme ajour med de bøkene jeg har lest i juli/august. Etter å lest de 2 andre bøkene til Aina Basso så var det jo naturlig å lese den første boken hun skrev. Selvom jeg har lest bøkene hennes i litt gal rekkefølge ifht når de kom ut, har det jo heldigvis ikke noe å si ettersom alle bøkene som hun har skrevet er enkelt stående romaner.
Les min omtale om «Fange 59. Taterpige»[her] og omtalen om «Inn i elden» [her].

I denne boken følger vi ungjenten Ingeborg  et par år fremover i tid fra 1734, hvor hun møter en gutt som skal forandre på hennes tilværelse helt og gjøre at ting som har blitt holdt skjult kommer til overflaten.

Denne boken som med de andre to bøkene Aina Basso har skrevet, har grepet meg fra starten av. Foruten at det gjelder tematikken i bøkene ,så er noe spesielt med måten Basso skriver sine bøker på, som om du nesten kan føle og forestille deg omgivelsene. Kanskje rette begrepet er «realistisk».

Skal ikke si noe særlig mer om handlingen i frykt for å avsløre alt for mye,men jeg kan si at de 158 sidene flyr unna når du først setter deg ned. Vil ikke si at den er lettlest,men at du leser den gjerne ut med en gang pga historien driver deg fremover. Skal jeg små pirke på noe må det være at jeg synes slutten var litt brå. Det kan jo være bare meg som føler det ettersom jeg har lyst å lese mer om hovedpersonen og hva som skjer videre. Men foruten det er «Ingen må vite» en sterk og til tider rørende roman griper tak i deg fra starten av. Absolutt en roman jeg anbefaler videre!

Har du lest boken? Din mening?

 

 

 (f. 1979) kjem frå Giske. Ho debuterte i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite. I 2010 følgde ho opp med ein roman for vaksne, Fange 59. Taterpige, og i år er ho aktuell med ein ny, historisk ungdomsroman, Inn i elden. Basso er fast spaltist i Nationen. Ho er utdanna historikar og bur i Oslo.
Les et intervju med forfatteren hos Flukten fra virkeligheten her!