Verden er en boble av Nicola Yoon

verden-er-en-bobleTittel: Verden er en boble (Org.tittel:  Everything, Everything).
Forfatter: Nicola Yoon
Illustrasjoner: David Yoon
Oversetter: Tonje Røed
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Format: Innbundet
Språk: Bokmål
Antall sider: 309 s.
Kilde: Lånt på bibliotek

omboken

Maddys sykdom er like sjelden som den er berømt. Hun er rett og slett allergisk mot verden og har ikke gått utenfor huset på årevis. De eneste menneskene hun snakker med, er moren og sykepleieren Carla. Men en dag dukker det opp en flyttebil utenfor nabohuset. Det er da Maddy ser ham – med stor H. Han er høy, slank og har på seg svarte klær: svart t-skjore, svarte bukser, svarte joggesko og en svart lue. Han ser at hun stirrer på ham. Han heter Olly. Maddy kan ikke se inn i framtiden, men noen ting er åpenbare. Hun kommer til å forelske seg i Olly, og det hele kommer til å ende med katastrofe. Historien om Maddy og Olly er kreativt fortalt gjennom vignetter, dagboknotater, chat, illustrasjoner og tekst. VERDEN ER EN BOBLE gikk rett inn på førsteplass på New York Times bestselgerliste og er utgitt på over 20 språk.

minmeningomboken

Denne boken leste jeg om på Ubok.no og måtte fjernlåne boken ettersom vi ikke hadde den på jobben.  Det er sjelden jeg kommer over bøker som får meg til å nesten ikke gå av bussen eller nesten felle en tåre ute blant folk. Selv om den hadde deler som hadde meg klistrert til boken, følte jeg den manglet noe (som jeg ikke helt kan sette fingeren på)som ville gjort den helt fullkommen.! 🙂

I boken møter vi Madeline (aka Maddy) som har sykdommen SCID. Sykdommen gjør henne rett og slett allergisk mot absolutt alt. Hun er allergisk mot omverden. Hun har sittet isolert i hjemmet sitt i 17 år og blitt vant til den nøysomme rutinen med sykepleieren Carlas besøk og helsesjekk.  Med en mor som er lege blir hun holdt ekstra under oppsyn. Madeline mistet sin far og bror i en bilulykke da hun var et par måneder gammel, og det setter sitt preg på moren overbeskyttende tone.  Da Olly flytter inn i nabohuset  forandrer han hennes tilværelse helt. Ingenting vil bli det samme igjen.

Jeg trykker håndflaten mot vindusglasset. Jeg har mistet pusten, som om det var jeg som gjorde stuntet selv. Jeg ser fra ham til veggen til vinduskarmen og tilbake til ham. Han har rettet seg opp nå. Han ser opp på meg. Blikkene våres møtes. Jeg lurer på hva han ser i vinduet mitt – en merkelig jente kledd i hvitt med store, stirrende øyne. s.21

Boken er «bygd» opp ved at Madeline forteller sin historie gjennom ulike dagbok  notater, diagrammer og chatlogger. Innemellom kan et kapittel bestå av bare en illustrasjon eller et avsnitt.  På den måten kan boken appelere til ungdom som ikke liker å lese alt for tjukke bøker eller  hvis de ikke sterke lesere. Du glemmer nesten at boken er på 300 sider og det er mye på grunn av måten Yoon skriver boken på og ikke minst hennes ektemanns illustrasjoner. Vi får inntrykk av den ensomheten som trykker Maddy ned og hennes sterke ønske om å få oppleve omverden. Dette er noe som moren gang og på gang nekter henne, og Maddy kjenner seg splittet der hun gjerne vil bli kjent med Olly, og på den andre siden vil hun ikke såre moren.

Det er ikke til å skyve under et teppe at dette er en kjærlighetshistorie vi møter på.  En nokså annerledes kjærlighethistorie. En som gjør litt vondt på den måten at den ikke kan bli gjengjeldt pga Maddy sin sykdom. Måten Yoon beskriver den gryende forelskelsen mellom Maddy og Olly  gjorde at jeg ble slukt inn i historien.  Det er ikke bare alvor i boken og vi kommer over sider som den under som får deg til å trekke på smilebåndene.  Maddy har en unik måte å se omverden på gjennom «sine» illustrasjoner.

Et lite bilde fra boken.

Mot slutten av boken begynner spenningkurven å vokse og det var da jeg nesten glemte helt tid & sted.  Slutten så jeg ikke komme helt og det overrasket meg litt.  Skal ikke avsløre for mye. Men det ble en nesten høy WTF? på bussen.  Når siste siden var vendt om ville jeg gjerne lese mer, og jeg ville vite mer om Olly og hans familie.  Hans turbelente familie liv med en far som er alkoholiker.

Det var mye som ble bare behandlet på overflaten før forfatteren gikk videre, og det er kanskje det som jeg gjorde at jeg ikke følte boken ble en innertier.  Jeg skjønner at forfatteren kanskje ikke hadde tid til å utdype alt i boken og vie tid til alle karakterene (for da ville sikkert boken blitt dobbelt så stor). Mulig det er bare meg som er litt merkelig på sånt. At jeg innvolverer meg for mye i historen sånn at jeg vil gjerne vite mer. At det er blir en slags «tørste» som ikke helt blir slukket etter siste side er vendt om.

Avslutningsvis vil jeg uansett anbefale boken videre selv om den ikke blåste meg helt over ende. Men den blåste meg nok over til at jeg ble slukt opp av historien og holdt på meg til siste side.  Illustrasjonene til David Yoon tilføyde boken det lille ekstra og det kombinert med godt fortellerspråk gjør at boken blir en lettlest, men sterk bok.  Jeg tror denne boken vil falle i smak for de som elsker John Green sine bøker, spesielt «Faen ta skjebnen». Dette er en bok som viser at kjærlighet kan ha flere sider og noen ganger gjør det vondt.

Har du lest boken?  Din mening?

 

Advertisements