Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel

Tittel: Fordi overlevelse ikke er nok (Org.tittel: Station Eleven).
Forfatter: Emily St. John Mandel
Oversetter: Kirsti Vogt
Forlag: Font
Utgitt: 2016
Format: Innbundet
Språk: Bokmål
Antall sider: 378 s.
Kilde: Kjøpt selv.

Om boken:
«Fordi overlevelse ikke er nok» er en postapokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om den tvingende nødvendigheten av mellommenneskelige forhold, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verden slik vi kjenner den.

Den berømte skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt mens han står på scenen og spiller Kong Lear. Senere samme kveld begynner sivilisasjonen å bryte sammen i kjølvannet av en influensapandemi. Sykehusene oversvømmes av døende pasienter, og livet går i oppløsning.

Tjue år senere turnerer Kirsten Raymonde sammen med truppen Den omreisende symfoni til små bosetninger av overlevende. På vogna deres står en replikk fra Star Trek: «Fordi overlevelse ikke er nok». Skuespillerne og musikerne risikerer alt i kunstens og menneskelighetens navn. Men så kommer de til St. Deborah by the Water, der de treffer på en voldelig profet som truer alle som vil flykte. På kryss og tvers av tid og sted, skildrer romanen livet før og etter pandemien. Gradvis avdekkes skjebnens krumspring, som forbinder dem alle.

MIN MENING OM BOKEN:

Det var ved en tilfeldighet jeg kom over denne boken og nesten med én gang kom den «DEN må jeg lese»følelsen sterkt frem.  Ettersom den var ganske ny fikk jeg dessverre ikke tak i den på biblioteket, så jeg svidde av noen par hundre kroner for å kjøpe den. For å si det sånn; jeg angret ikke at  jeg kjøpte den! Det er lenge siden en bok har «hjemsøkt» meg etter siste side er vendt om.  En bok jeg absolutt kommer til å lese om igjen!

«Det var ikke så hektisk på 23.Street – litt tidlig for lunsjrushet – men han ble stadig stående bak iPhone-zombier, folk som var halvparten så gamle som ham og vandret rundt i drømme med blikket klistret til skjermen». s.184

Boken er delt opp i ni ulike deler som igjen på en sømløs måte viser tiden før/etter pandemien brøt løs.  Dette gjennom ulike tilbakeblikk fra enkelte av karakterne i boken. Hovedsakelig følger vi Kirsten og hennes hvileløse vandring sammen den omreisende symfonien,  der de reiser bl.a. gjennom Nord-Amerika, og holder teater og symfonioppsetninger med det lille de har. Men vi som lesere lar oss ikke lure av det tilsynelatende «normale» tilværelsen symfonien lever.

Dette er en ny verden de lever i og når jeg leste boken så jeg for meg «The Walking Dead» landskap og miljø, minus alle de «levende døde».  Hele verden har opphørt, og det finnes ikke noe landegrenser, ikke noe politi, ikke noen som styrer landet , ikke noe elektrisitet, lite med mat og andre ting som vi i nåtiden anser som dagligdagse.  Det er en helt annerledes hverdag hvor lovløse bander og gale profeter farer gjennom landsbyer , hvor tid og dato ikke lenger har den samme betydning som før(etter verden gikk under pga pandemien begynte tidsregningen på 0.) .

Jeg følte at forfatteren greide å «male» et troverdig bilde av omgivelsene  karakterene levde (både før og etter pandemiens utbrudd), og jeg ble helt oppslukt i den  «nye» verden forfatteren presenterer.  Foruten bra miljø og gode karakterskildringer, hadde forfatteren utrolig bra språk, og jeg som leser «fløt» gjennom boken.  En annen ting jeg likte kjempegodt med boken er hvordan forfatteren på finurlig vis flettet de ulike karakterenes skjebne sammen.  Noen ganger jeg måtte ta meg litt pauser og utbryte litt  med  «Aha….» for meg selv eller som jeg har tendens å gjøre hvis noe spennende eller opprørende skjer , si «Holy macaroni». Ikke spør hvorfor jeg sier det. hehe . For å si det sånn greide forfatteren å overraske meg til tider.

«Arthur hadde vansker med å puste. Han hørte skimrende harpemusikk, og så var barna der, jentene som hadde vært døtrene hans i begynnelsen, hallusinasjoner av seg selv, små spøkelser. To av dem skulle dø av influensa tirsdag neste uke, en om morgenen og en sent på ettermiddagen. Den tredje, Kirsten, flagret inn bak en søyle». s.372

Nå har jeg ikke lest så alt for mange postapolyptiske bøker hvor verden har gått under, men jeg kan si at denne boken skiller seg ut. Både på måten boken blir presentert for leseren.  Boken er ikke fylt til randen med halsebrekkene flukt fra skumle folk eller at samfunnet er klassedelt. Det er ikke overdreven bruk av vold og eller noe trekant dramaer .  Med denne boken føler jeg at forfatteren tilføyer litt «friskt blod» inn til sjangeren.  Det er noe spesielt og unikt med den som jeg ikke helt ennå har fått satt fingeren på. Jeg vet det hørtes ganske ymse ut det, men det er noe jeg ikke helt får uttrykt skriftlig. Romanen handler ikke kun bare om å overleve, men om å bevare det menneskelige ved verden. Enten det skjer gjennom å reise gjennom landet og holde teaterforestillinger eller lage et museum på en nedlagt flyplass, slik at senere generasjoner som blir født etter år 1, får se hvordan den «gamle verden» er.   Så for de som ikke liker så godt «verden-har-gått-under» bøker er dette en som de lett kan sluke og starte ferden i en postapolyptiske bokuniverset.

Skal ikke «bade» boken i rosenrødt lys heller, og hvis jeg skal pirke borte noe som jeg ikke helt likte med boken, var at jeg følte at forfatteren ikke «ga nok liv» til de andre karakterene i symfonien. At de ble litt ensidige og jeg følte jeg ikke helt fikk grep på de. Noen ganger måtte jeg tenke meg litt om hvem Kirsten snakket om enkelte av karakterene het bare sjettegitaristen, tubaisten eller førstefiolinisten osv.).  Ser du bortfra det kan jeg trygt anbefale boken videre! Dette er en bok som tar tak i deg ved første side og slipper ikke tak før siste side er vendt om (vet det er klisjéaktig sagt, men det er sant!).   Jeg kan trygt si at dette er (foreløpig)  den beste boken jeg har lest i 2016 hittil!:)

Har du lest boken?  Skriv gjerne din mening under!